Real Time with Bill Maher begynner endelig igjen førstkommende fredag 29. august. Podcasten kan lastes ned gratis fra Itunes hver uke, dog med noen dager forsinkelse.
Bill Maher er en kombinasjon av standup komiker og politisk kommentator. Programmet kan sammenliknes med Daily Show med Jon Stewart, men Bill Maher er mindre show og mer politikk.
Bill Maher har et nytt panel hver uke med journalister, politikere og en kjendis i ny og ne. Tidligere i år har programmet hatt gjester som John Cusack, PJ O'Rourke, Herbie Hancock, Merle Haggard, Jeffrey Sachs og Arianna Huffington.
Carmelita favoritt Matt Taibbi er valgreporter i forbindelse med høstens presidentvalg i USA.
Late night with Bill Maher er en morsom og informativ måte å holde seg oppdatert på ukens politiske hendelser i USA.
Matt Taibbi var gjest hos Jon Stewart tidligere i år for å snakke om denne boken. Der fortalte Taibbi at han hadde gått undercover hos en evangelisk menighet i Texas i en lengre periode, noe som resulterte i en rekke hysteriske episoder beskrevet i denne boken.
Den amerikanske journalisten Matt Taibbi var blant annet med på en djevelutdrivelses-seanse som begynte med de vanlige syndene og endte med håndskrifttydingsdemonen og liknende farligheter.
Som Rolling Stones journalist, dopentusiast og generell surmaget skeptiker tar Taibbi for seg krig, kirke, the 9/11 truth movement og den nye amerikanske sinnsforvirringen.
Taibbi er ikke, selv om han gjerne blir markedsført slik, en ny Hunter S. Thompson, men han skriver morsomt, bittert og ikke minst veldig opplysende. Anbefales.
Alle West Wing entusiaster har fått med seg viktigheten av "polls" i amerikansk politikk.
Følg presidentvalget i USA på siden Electoral Vote. Bloggen oppdateres daglig og tar for seg meningsmålinger i alle de ulike statene i forkant av årets presidentvalg.
Electoral Vote var enormt populær under presidentvalget i 2004. Med over 700.000 treff pr dag i den perioden var den en av de 10 største bloggene på verdensbasis.
I tillegg til de nyeste tallene fra ulike meningsmålinger får man også dagsfersk politisk sladder om mulige visepresidentkandidater og annet snadder.
Boken åpner med et Motorpsycho sitat fra Vortex Surfer og de fire kapitlene er kalt opp etter The Cardigans plater. Det er omtrent de eneste islagene av skandinavisk poprock, mens resten av boken handler om Mattias med berøringsangst som egentlig har verdens vakreste stemme, men velger å ikke bruke den.
Buzz Aldrin, nummer to på månen, står det mye om. Og Færøyene, kjærlighet og Stavangeroppvekst. Harstads bok er fort lest, og i motsetning til hovedpersonens ambisjoner berører den leseren også underveis. Ensomhet og dårlig vær kan jo alle forholde til seg.
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet, er litt i lengste laget. 629 sider hvor mye av innholdet beskriver vær og vind på Færøyene føles inn i mellom utmattende, men det er sikkert tilsiktet fra forfatterens side. Dog en fin bok.
"White people love Wes Anderson movies more than they love their kids. If a white guy takes a white girl to a Wes Anderson movie on their first date, and neither of them have seen it, they will immediately commence a relationship that is reflected in songs by Ryan Adams and Bright Eyes."
"the haircut-with-bangs is an important symbol that a female has completed her transformation from a nerdy girl to a cool woman. In fact, if you went to high school with a nerdy white girl who moved to a big city, there is a good chance she will show up to your high school reunion with this haircut."
Studier i utlandet er populært og her får man tips om hvordan man kan fake det:
"If you need to make up your own study abroad experience, they all pretty much work the same way. You arrived in Australia not knowing anybody, you went out to the bar the first night and made a lot of friends, you had a short relationship with someone from a foreign country, you didn’t learn anything, and you acquired a taste for something (local food, beer, fruit). "
Stuff white people like er nå kommet i bokform med 150 ulike emner. På websiden er det d.d. 106 emner, hvorav det nyeste er facebook.
Sesong 2 av West Wing avslutter med episode nr 44, "Two cathedrals".
Hele episoden er strålende, men de siste fem minuttene er kanskje de beste som er laget for TV noensinne. Dire Straits låta "Brothers in arms" ligger under hele scenen som avslutter med at president Josh Bartlet på en pressekonferanse blir spurt om han kommer til å stille til gjenvalg.
Tidligere i episoden har Bartlet en sekvens i katedralen etter Mrs. Landinghams begravelse hvor han fordømmer Gud på latin. Her er oversettelsen:
"Gratias tibi ago, domine. Haec credam a deo pio? A deo iusto, a deo scito? Cruciatus in crucem. Tuus in terra servus, nuntius fui. Officium perfeci. Cruciatus in crucem. Eas in crucem!"
"I give thanks to you, O Lord. Am I really to believe that these are the acts of a loving God? A just God? A wise God? To hell with your punishments. I was your servant here on Earth. And I spread your word and I did your work. To hell with your punishments. To hell with you!"
Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Husker ikke, men jeg husker de tre første gangene jeg så Two Cathedrals.
Girl Talk, en hipsterdj fra Pittsburg, mixet The Band, hiphop hits og en haug andre hits. Det var kommersielt og dansbart, og han lagde fest en onsdag ettermiddag på Øyas nye scene, Odden - som så ut som en minime av den store oransje Roskildescene.
Dagen etter sørget hipsterkid deluxe og M.I.A. dj, Diplo, for akkurat samme type fest på samme scene. Mindre hits, likegod stemning og gule, rød og blå balloner over publikum.
Turboneger spilte hele Apocalypse Dudes og markerte styrke. Og at man kanskj aldri trenger å se dem live igjen, for de kommer aldri til å bli bedre enn dette. Ebbot fra The Soundtrack of our lives var med på gjestevokal, likeså Nick Oliveri fra dengang Queens of the Stoneage var best. De avsluttet konserten med en maktversjon av Black Flag låta Nervous breakdown. Black Flag gitarist hadde fått akkurat det, eller noe annet, for han satt på hotellet sitt i Oslo, og kom seg aldri ut på Øya for å spille gitar på låta.
Sjekk ut NRK sine liveopptak av konsertene fra hovedscenen på Øya her. Der får du blant annet med deg hele den utmerkede Yeasayer konserten.
Hold deg unna Kaizers, kanskje festivalens dårligste band, og med festivalens klart dårligste attitude. Hør Janove breie seg om hva som skiller han fra folket her.
Følg med på det norske, men dog så americana, bandet El Cuero. Kanskje et av Norges beste liveband? De kommer med ny plate i oktober. Følg med på dem. Deres myspace side med smakebiter finner du her. Øya er jo en indiefestival, og all ære for at de klarer å dyrke den profilen - men desto deiligere å høre et band som ikke skrangler, men bare spiller rett frem Neil Young aktig rock, med fete jammer og vakker vokal.
Ros til Øya for å arrangerer en festival i stadig utvikling. Køerne blir kortere for hvert år, selv om det i år var påtakelig flere folk på området enn tidligere. Maten holder bra standard, og jeg har allerede fortrengt Quartfestivalens katastrofale mattilbud i hine år. Plah, en av Oslos aller beste restauranter, serverte en god kylling curry, noen smaksbomber av noen pølser, og de lekreste vårrullene.
Raga Rockers var booket inn for å avslutte festivalen med et pang. Det burde vært festivalens sikreste kort. Og ble istedet en kjedelig affære, med gamle helters ønske om å virke nye. "Kom igjen gutter, nå viser vi publikum at våre nye låter er like bra som de gamle". Det er de ikke.
Årets viktigste konsert for Raga ble en fuser, et antiklimaks. Bandet kunne sikret seg sitt ettermæle for de neste 25 årene, men forspilte sjansen. Uprofft rett og slett.
Sonic Youth var kul og akkurat etter boka. Sonics gamle og dansebandaktig og helt herlige. Ingrid Olava rakk å kjede meg - og det var etter 30 sekunder av hiten hennes. Kenge Kenge spilte feat afrobeat. Clipse var ekte hiphopere for flere tusen hvite norske urbanelskende kids. P1 musikksjef Per Ole Hagen gledet seg mest til å se Holy Fuck, og det canadiske elektrobandet var fett, men sikkert bedre på klubb.
Thom Hell var så pent og fint atte, og selvfølgelig plaget av hovedpersonens ufrivillig negative sceneutstråling. WE sendte raketter på høylys dag, og spilte høyest. Pirate Love viste at det faktisk er et tilfang av nye norske rocekband, selvom scenelstilen så ut som en Emil Nikolaisen lookalike konkurranse.
Øyafestivalen er blitt en sjarmerende gamlisfestival for indiepensjonister og bråvoksne tyveåringer med ekstrajobb på Platekompaniet. Og det fungerer. Når man ikke orker å bo i telt på Roskilde lenger, er Øya den perfekte arvtaker. Man mangler bare hasjen. Neste år...
