Øyafestivalen 2008

Girl Talk, en hipsterdj fra Pittsburg, mixet The Band, hiphop hits og en haug andre hits. Det var kommersielt og dansbart, og han lagde fest en onsdag ettermiddag på Øyas nye scene, Odden - som så ut som en minime av den store oransje Roskildescene.

Dagen etter sørget hipsterkid deluxe og M.I.A. dj, Diplo, for akkurat samme type fest på samme scene. Mindre hits, likegod stemning og gule, rød og blå balloner over publikum.

Turboneger spilte hele Apocalypse Dudes og markerte styrke. Og at man kanskj aldri trenger å se dem live igjen, for de kommer aldri til å bli bedre enn dette. Ebbot fra The Soundtrack of our lives var med på gjestevokal, likeså Nick Oliveri fra dengang Queens of the Stoneage var best. De avsluttet konserten med en maktversjon av Black Flag låta Nervous breakdown. Black Flag gitarist hadde fått akkurat det, eller noe annet, for han satt på hotellet sitt i Oslo, og kom seg aldri ut på Øya for å spille gitar på låta.

Sjekk ut NRK sine liveopptak av konsertene fra hovedscenen på Øya her. Der får du blant annet med deg hele den utmerkede Yeasayer konserten.

Hold deg unna Kaizers, kanskje festivalens dårligste band, og med festivalens klart dårligste attitude. Hør Janove breie seg om hva som skiller han fra folket her.

Følg med på det norske, men dog så americana, bandet El Cuero. Kanskje et av Norges beste liveband? De kommer med ny plate i oktober. Følg med på dem. Deres myspace side med smakebiter finner du her. Øya er jo en indiefestival, og all ære for at de klarer å dyrke den profilen - men desto deiligere å høre et band som ikke skrangler, men bare spiller rett frem Neil Young aktig rock, med fete jammer og vakker vokal.

Ros til Øya for å arrangerer en festival i stadig utvikling. Køerne blir kortere for hvert år, selv om det i år var påtakelig flere folk på området enn tidligere. Maten holder bra standard, og jeg har allerede fortrengt Quartfestivalens katastrofale mattilbud i hine år. Plah, en av Oslos aller beste restauranter, serverte en god kylling curry, noen smaksbomber av noen pølser, og de lekreste vårrullene.

Raga Rockers var booket inn for å avslutte festivalen med et pang. Det burde vært festivalens sikreste kort. Og ble istedet en kjedelig affære, med gamle helters ønske om å virke nye. "Kom igjen gutter, nå viser vi publikum at våre nye låter er like bra som de gamle". Det er de ikke.

Årets viktigste konsert for Raga ble en fuser, et antiklimaks. Bandet kunne sikret seg sitt ettermæle for de neste 25 årene, men forspilte sjansen. Uprofft rett og slett.

Sonic Youth var kul og akkurat etter boka. Sonics gamle og dansebandaktig og helt herlige. Ingrid Olava rakk å kjede meg - og det var etter 30 sekunder av hiten hennes. Kenge Kenge spilte feat afrobeat. Clipse var ekte hiphopere for flere tusen hvite norske urbanelskende kids. P1 musikksjef Per Ole Hagen gledet seg mest til å se Holy Fuck, og det canadiske elektrobandet var fett, men sikkert bedre på klubb.

Thom Hell var så pent og fint atte, og selvfølgelig plaget av hovedpersonens ufrivillig negative sceneutstråling. WE sendte raketter på høylys dag, og spilte høyest. Pirate Love viste at det faktisk er et tilfang av nye norske rocekband, selvom scenelstilen så ut som en Emil Nikolaisen lookalike konkurranse.

Øyafestivalen er blitt en sjarmerende gamlisfestival for indiepensjonister og bråvoksne tyveåringer med ekstrajobb på Platekompaniet. Og det fungerer. Når man ikke orker å bo i telt på Roskilde lenger, er Øya den perfekte arvtaker. Man mangler bare hasjen. Neste år...