Seasick Steve er en kul amerikaner som endte opp i Notodden. Steve har skjegg, spiller skitten skitten blues og er blitt hipp i England. Carmelita har akkurat kjøpt inn hans nyeste album "I started out with nothing and I still got most of it left" og digger det. Innkjøpt på Oslos beste platebutikk, Big Dipper i Torggata, på tung vinyl.
I går og i kveld spiller The Source deres årlige julekonsert på Cosmopolite.Et friskt innslag i går var vokalisten Kirsti Huke. Hun synger ellers både jazz for seg selv og rock med trøndergruppa Moving Oos. Hun sto for et nesten ungdommelig islett i en ellers både gubbetung og tradisjonell Source konsert.
Trombonist Øvind Brække sto for et av julekonsertenes vakreste innslag: en nydelig versjon av "O Helga Natt". Nå er det jul.
Lille Vinkel Sko har produsert disse vinterstøvlettene. De er på salg på deres hjemmeside, men det ser dessverre ut til at etterspørselen etter skoene har vært større enn produksjonen.
Det grønne magasinet Plenty har laget en oversikt over hva miljøvernere liker. Første del kan leses på websiden deres nå.
I kveld sender NRK2 første episode i Sir David Attenboroughs siste serie. Ei kaldblodig verd tar oss blant krypdyr og amfibier.
Hyllemeter på hyllemeter med reiseguider og litteratur om alle tenkelige reisemål.
- Jeg kjøper en t-skjorte hvis de har noen uten flammer på, sa jeg til en venninne under Hellacopters konserten på Rockefeller i går kveld. Men det var flammer på alle, så da ble det en vinylplate istedet: siste albumet Head Off. Det er et coveralbum, men likevel typisk Hellacopters .
Til slutt et bilde av 4 stk Tsool med Bergens egen sangfugl Sissel Kyrkjebø. Hun er fan. Bildet er tatt backstage på Nordic Music Award i 2004. The Soundtrack of Our Lives opptrådte der med Nina Persson fra The Cardigans.
På Øya festivalen i august så jeg et par Nikita jeans, som jeg har prøvd å finne i Oslo siden. Nå har Whitewater i Grensen et bra utvalg, så i dag kjøpte jeg et par Nikita Reality Work jeans.
Det er synd å tilbringe en så vakker lørdag innendørs. Heldigvis er utsikten fra balkongen upåklagelig. 
En stor vegg på Tøyen har de siste ukene blitt et vakkert bidrag i lokalmiljøet.
En ny platespiller er kommet i hus, og første nye vinylinnkjøp er Dungens "4".
Se nattens debatt mellom visepresidentkandidatene Sarah Palin og Joe Biden her.
Sandy Denny var en fantastisk sangerinne, både solo og i Fairport Convention.
Fredagstipset er en låt hun skrev i en alder av kun 19 år. Låten er trist, men vakker på en tidlig fredags morgen.
Pynt opp kontorpulten med litt blomster. Jeg går forbi blomsterselgerne på Stortorvet i Oslo hver dag, og de har ofte gode tilbud. Denne buketten roser kostet 20 kroner.
Torsdag 16. otober spiller The Hellacopters på Rockefeller. Det er en av de siste konsertene på deres avskjedsturne - og den siste konserten i Norge. Konsertdatoer finner du her . På samme side er samtlige av bandets konserter siden starten i 1995.
Når høsten kommer ute, kan man forlenge sommeren inne. Fine blomster i vinduskarmen varmer og lyser opp nå hvor det blir kaldere. 
Matt Taibbi var gjest hos Jon Stewart tidligere i år for å snakke om denne boken. Der fortalte Taibbi at han hadde gått undercover hos en evangelisk menighet i Texas i en lengre periode, noe som resulterte i en rekke hysteriske episoder beskrevet i denne boken.
Websiden "Stuff white people like" lister opp elementer som, ja, hvite folk liker.Det er også jenter med lugg:
"the haircut-with-bangs is an important symbol that a female has completed her transformation from a nerdy girl to a cool woman. In fact, if you went to high school with a nerdy white girl who moved to a big city, there is a good chance she will show up to your high school reunion with this haircut."
Studier i utlandet er populært og her får man tips om hvordan man kan fake det:
"If you need to make up your own study abroad experience, they all pretty much work the same way. You arrived in Australia not knowing anybody, you went out to the bar the first night and made a lot of friends, you had a short relationship with someone from a foreign country, you didn’t learn anything, and you acquired a taste for something (local food, beer, fruit). "
Stuff white people like er nå kommet i bokform med 150 ulike emner. På websiden er det d.d. 106 emner, hvorav det nyeste er facebook.
Sesong 2 av West Wing avslutter med episode nr 44, "Two cathedrals".
Hele episoden er strålende, men de siste fem minuttene er kanskje de beste som er laget for TV noensinne. Dire Straits låta "Brothers in arms" ligger under hele scenen som avslutter med at president Josh Bartlet på en pressekonferanse blir spurt om han kommer til å stille til gjenvalg.
Tidligere i episoden har Bartlet en sekvens i katedralen etter Mrs. Landinghams begravelse hvor han fordømmer Gud på latin. Her er oversettelsen:
"Gratias tibi ago, domine. Haec credam a deo pio? A deo iusto, a deo scito? Cruciatus in crucem. Tuus in terra servus, nuntius fui. Officium perfeci. Cruciatus in crucem. Eas in crucem!"
"I give thanks to you, O Lord. Am I really to believe that these are the acts of a loving God? A just God? A wise God? To hell with your punishments. I was your servant here on Earth. And I spread your word and I did your work. To hell with your punishments. To hell with you!"
Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Husker ikke, men jeg husker de tre første gangene jeg så Two Cathedrals.
Girl Talk, en hipsterdj fra Pittsburg, mixet The Band, hiphop hits og en haug andre hits. Det var kommersielt og dansbart, og han lagde fest en onsdag ettermiddag på Øyas nye scene, Odden - som så ut som en minime av den store oransje Roskildescene.
Dagen etter sørget hipsterkid deluxe og M.I.A. dj, Diplo, for akkurat samme type fest på samme scene. Mindre hits, likegod stemning og gule, rød og blå balloner over publikum.
Turboneger spilte hele Apocalypse Dudes og markerte styrke. Og at man kanskj aldri trenger å se dem live igjen, for de kommer aldri til å bli bedre enn dette. Ebbot fra The Soundtrack of our lives var med på gjestevokal, likeså Nick Oliveri fra dengang Queens of the Stoneage var best. De avsluttet konserten med en maktversjon av Black Flag låta Nervous breakdown. Black Flag gitarist hadde fått akkurat det, eller noe annet, for han satt på hotellet sitt i Oslo, og kom seg aldri ut på Øya for å spille gitar på låta.
Sjekk ut NRK sine liveopptak av konsertene fra hovedscenen på Øya her. Der får du blant annet med deg hele den utmerkede Yeasayer konserten.
Hold deg unna Kaizers, kanskje festivalens dårligste band, og med festivalens klart dårligste attitude. Hør Janove breie seg om hva som skiller han fra folket her.
Følg med på det norske, men dog så americana, bandet El Cuero. Kanskje et av Norges beste liveband? De kommer med ny plate i oktober. Følg med på dem. Deres myspace side med smakebiter finner du her. Øya er jo en indiefestival, og all ære for at de klarer å dyrke den profilen - men desto deiligere å høre et band som ikke skrangler, men bare spiller rett frem Neil Young aktig rock, med fete jammer og vakker vokal.
Ros til Øya for å arrangerer en festival i stadig utvikling. Køerne blir kortere for hvert år, selv om det i år var påtakelig flere folk på området enn tidligere. Maten holder bra standard, og jeg har allerede fortrengt Quartfestivalens katastrofale mattilbud i hine år. Plah, en av Oslos aller beste restauranter, serverte en god kylling curry, noen smaksbomber av noen pølser, og de lekreste vårrullene.
Raga Rockers var booket inn for å avslutte festivalen med et pang. Det burde vært festivalens sikreste kort. Og ble istedet en kjedelig affære, med gamle helters ønske om å virke nye. "Kom igjen gutter, nå viser vi publikum at våre nye låter er like bra som de gamle". Det er de ikke.
Årets viktigste konsert for Raga ble en fuser, et antiklimaks. Bandet kunne sikret seg sitt ettermæle for de neste 25 årene, men forspilte sjansen. Uprofft rett og slett.
Sonic Youth var kul og akkurat etter boka. Sonics gamle og dansebandaktig og helt herlige. Ingrid Olava rakk å kjede meg - og det var etter 30 sekunder av hiten hennes. Kenge Kenge spilte feat afrobeat. Clipse var ekte hiphopere for flere tusen hvite norske urbanelskende kids. P1 musikksjef Per Ole Hagen gledet seg mest til å se Holy Fuck, og det canadiske elektrobandet var fett, men sikkert bedre på klubb.
Thom Hell var så pent og fint atte, og selvfølgelig plaget av hovedpersonens ufrivillig negative sceneutstråling. WE sendte raketter på høylys dag, og spilte høyest. Pirate Love viste at det faktisk er et tilfang av nye norske rocekband, selvom scenelstilen så ut som en Emil Nikolaisen lookalike konkurranse.
Øyafestivalen er blitt en sjarmerende gamlisfestival for indiepensjonister og bråvoksne tyveåringer med ekstrajobb på Platekompaniet. Og det fungerer. Når man ikke orker å bo i telt på Roskilde lenger, er Øya den perfekte arvtaker. Man mangler bare hasjen. Neste år...
